Drømmedager i tiurskogen
I slutten av april er det tid for tiurleik. I fjellskogen pleier høneuka å være den siste uka i april. Forrige helg pakket jeg derfor bilen og satte kursen mot tiurskogen. Det hadde kriblet i kroppen i mange dager. Spenningen knyttet seg til hvor sjefen holdt til i år og om røyene hadde entret hovedscenen. Værutsiktene var de beste med rolige vindforhold og sol. De neste tre-fire dagene skulle jeg nyte våren i tiurskogen.
Selv om datoen viste 25. april måtte jeg vasse i en halv meter snø inn til tiurleiken. Rundt enkelte furulegger hadde lyngen kommet fram og det klukket i mange små bekker på veien inn til spillplassen. Kamuflasjeteltet hadde jeg satt opp i påska. Jeg rakk akkurat å innrede boligen min for de neste dagene før sola farget himmelen oransje og krøp bak fjellene i vest.
Det er noe eget å krype ned i soveposen i tiurskogen. Alle lydene, all fuglesangen ved solnedgang og ikke minst alle forventningene. Sansene er skjerpet og jeg pleier å lytte etter tiurene som inntar nattekvistene sine. I det fjerne tutet ei perleugle og de selskapssyke lavskrikene mjauet fra grantrærne like ved. Plutselig braket det i en av furuene bak meg. Jeg slapp ned skuldrene. Sjefen var på plass. Fire-fem andre tiurer inntok nattekvisten sin litt lenger unna. Med et smil om munnen lot jeg Jon Blund føre meg inn i drømmeland. Om noen få timer vil jeg overvære vårens vakreste skuespill.
Rett før klokka fire på morgenen ble jeg vekket av de første forsiktige kneppene. Foreløpig var det for mørkt til å fotografere. Jeg lå og lyttet og hørte at tiuren hadde sluppet seg ned på kollen sin. Den hoppet og flakset, flakset og hoppet. Etter kort tid ble jeg vár en annen flaksing. Det var røyene som entret scenen. Jeg myste gjennom glugga i teltet. Fem røyer kunne skimtes i det kjølige, blå morgenlyset. Nye vingeslag hørtes mellom tiurens knepping og saging.
Gradvis ble natta visket ut. Åtte røyer var omringet av sjefstiuren som jobbet intenst med å holde dem samlet. Fire andre røyer fulgte med fra tilskuerplass i den gamle, tørre furua. Tiuren var i ekstase. Det samme var fotografen som bivånet det hele fra første rad. De første bildene hadde funnet veien til minnekortet. Herlig!
Flere tiurer lusket bak trestammene som omkranset leiksentrum og sendte sjefen misunnelige blikk som hadde klart å samle hele haremet. Brått kom en av rivalene for nær og sjefen var raskt ute med å jage den. På baksida av kollen hørtes et skikkelig basketak. Gamlefar kom raskt tilbake med et tydelig sår under nebbet. Fjærpryden bar preg av at han hadde vært ute en vårdag før.
Den første morgenen holdt gamlefar det gående til nærmere klokka ni før han forsvant bak noen granlegger og ble borte for godt. Det hadde vært en drømmestart på årets leik.
Tilbake på hytta ventet begge smurfene og mor med frokost til den største tiurfanten. Neste natt var det deres tur til å overvære vårens vakrestet skuespill.
Søndag morgen, med hele familien på første rad, holdt sjefen en flott forestilling for oss. Han samlet seks røyer på kollen sin og holdt spillet gående til klokka ti på formiddagen. Tre rivaler hadde også vært innom i et forsøk på å lure med seg ei røy eller to. Først da sola hadde kommet godt opp på himmelen kunne to trengte smurfer få gjort sitt nødvendige ærend bak nærmeste gran.
Den største tiurfanten strålte i kapp med vårsola over å ha fått vist denne naturskatten for resten av familien. Uheldigvis måtte mor og barn måtte hjem til skole og jobb på mandag, mens jeg selv tilbrakte to netter til i tiurskogen.
Tirsdag formiddag pakket jeg selv sammen fotoutstyr og telt etter fire netter på tiurleik. Årets leik var på hell. Jeg hadde truffet godt med høneuka og opplevde drømmedager i tiurskogen. Allerede har jeg begynt å drømme om en ny vår i tiurens rike…
One Response to “Drømmedager i tiurskogen”
Flotte bilder Svein Roger og stor opplevelse.