Svein Roger Dahlen

Rett før sola kryper bak trærne i vest, skinner den lille bekken som gull. På iskanten står vår nasjonalfugl fossekallen og bader i de siste solstreifene.    

Fossekallen er en liten tøffing som finnes i mang en bekk og elv over vårt langstrakte land. Det er kanskje enklest å få øye på nasjonalfuglen vår om vinteren når kulda har gjort at bekker og elver har frøset til og stedene med åpent, rennende vann er færre. Da er det lett å oppdage den mørkbrune og hvite «kvernkallen» når den sitter og kneiser på iskanten. Mest imponerende er det at «elvepresten» stuper ut i isvannet på jakt etter insektslarver dagen lang uansett hvor langt ned kvikksølvet har krøpet på gradestokken. Fossekallen er utvilsomt en tøff isbader.

Det er trivelig med noen små, nære fotoprosjekter. Fossekallen er nettopp et lite prosjekt jeg koser meg med vinterstid. Det å tilbringe et par timer ved bekkekanten en klar, kjølig vinterdag gir ofte fine øyeblikk. Jeg vet at når sola er i ferd med å takke for seg, maler dagens siste stråler bekken i gull. Er jeg riktig heldig og finner en samarbeidsvillig isbader, glemmer jeg kulda som biter i kinnene og gir følelsesløse fingre. Lyset og inntrykkene varmer.

Havørna er vår aller største rovfugl. Tidligere har jeg kun sett ørna gjennom tv-ruta. Lørdag fikk jeg mitt første nærmøte med den flotte fuglen.  

Det ble en kort natt, men hva gjør man ikke for store naturopplevelser. Fullmånen fikk det til å glitre i rimet i på bilen som måtte tines før avreise. Hodelykta ble overflødig på veien opp til fotobua. Fru Luna viste vei i nattemørket. To av fotokompisene mine hadde kommet meg i forkjøpet, så det knitret godt i den lille vedovnen da jeg listet meg inn i bua. En hektisk høst hadde sulteforet meg på naturopplevelser. Et kamera som hadde samlet støv den siste tida ble montert i glugga. Det sitret i kroppen. Endelig tid til foto.

En yngre havørn hadde de siste dagene holdt seg i området rundt fotobua vår. De andre fotokompisene mine fikk oppleve ørna på nært hold tidligere i uka. Viltkameraet hadde fanget flere bilder av havørna, men fredag hadde det ikke blitt tatt et eneste bilde. Hadde havørna forlatt området? Tankene svirret i hodet mens natten gradvis ble visket ut. En nydelig, oransje himmel åpenbarte seg i øst.

Midt under Friluftsmagasinet på P1 fløy en stor, mørk skygge forbi bua. Havørna landet i et tre bare ti-tolv meter unna. Kameraet fikk stå i fred. Øynene studerte den store, flotte fuglen framfor meg. For et vingespenn og for et nebb! Ørna satt med et årvåkent blikk og kikket rundt seg. Lyset var fortsatt svakt. Hvordan ville fuglen reagere på klikkene fra kamera? I frykt for å skremme fuglen, valgte jeg i stedet å gjøre noen filmopptak. Ørna satt dessverre ikke mange minuttene før den tok til vingene.

Det var tydelig at havørna var veldig sky og skeptisk. Den holdt seg i området hele dagen, men den torde aldri å lande på det utlagte åtet. Mulig fire skuddklare kameraer rettet mot den, ble i meste laget. Kun et par ganger kom den innenfor fotohold, men det var nok til å få noen få bilder av den. Det var spennende å oppleve den aller største rovfuglen med sitt enorme vingespenn og kraftige, krumme nebb på nært hold.

Når det hvite teppet brer seg over landskapet, drømmer vi om at både havørna og kongeørna skal gi oss noen unike naturopplevelser. Tida vil vise om drømmene blir oppfylt…