Svein Roger Dahlen

Naturfotograf

Archive for ‘april, 2014’

Haukugle i Vinje

_DSC9148Helga før påske oppdaget jeg et haukuglereir i Vinje.

En skitur fra hytta i Vinje førte meg ved en tilfeldighet til et haukuglereir. Vi stoppet et par minutter for å ta en kort hvil før vi skulle ta fatt på noen bratte bakker. Svigerfar begynte å fantasere om hva den gamle, tørre furua som stod foran oss lignet på for ungene. Da jeg tok tørrtreet i nærmere i øyesyn, så jeg at det var et større hull under toppen. Jeg tok fram den lille kikkerten jeg hadde i lomma, men jeg klarte ikke å se om det var noe i hullet. Rundt åpningen i stammen hang det noen fjærrester. Nysgjerrigheten førte meg bort til den flere hundre år gamle furua. Jeg hadde en gang lest at ugler kunne titte ut dersom man kloret litt på stammen. Jeg gjorde som jeg hadde lest og plutselig fløy en haukugle ut av hullet og satte seg i et tre et lite stykke unna. I et annet tre oppdaget jeg en annen haukugle. Det var selvfølgelig hunnen som lå på reir og hannen som satt i tretoppen. For ikke å forstyrre mer en vi hadde gjort, begynte vi på motbakkene som lå foran oss.

Søndag tok jeg turen tilbake for å se til uglereiret. Da så jeg tydelig i kikkerten at hunnen lå på egg i reiret. Hannen fant jeg til slutt i ei furu. Denne gangen var 600mm med og jeg fikk tatt et par bilder før jeg lot uglene få være i fred. Det skal bli spennede å se om paret får fram noen unger i løpet av våren.

_DSC9084

Under stjernene

_DSC9017For et par uker siden tilbrakte jeg årets første natt med himmelen som tak.

Det var en klar vårkveld da turkamerat Jostein og jeg tok en spontantur ut i godseier Løvenskiolds skoger. Vi kom oss ikke av gårde før sola var i ferd med å krype ned bak fjellene i vest. Derfor ruslet vi ikke dypt inn i godseierens skog før vi fant en leirplass for natta. Mens vi sanket ved til leirbålet, ble himmelhvelvingen gradvis fylt med blinkende stjerner og en månesigd viste seg i sørvest. En fyrstikk forvandlet tyriflisene til en lysende oase i mørket. Vi lente oss tilbake og lot flammene fange blikkene våre. Kun en liten vårbekk og knitring fra bålet brøt stillheten. Lenge satt vi og myste inn i flammene. Bålvarmen gjorde oss døsige og ved midnatt krøp vi ned i hver vår sovepose. Før jeg sovnet ble jeg liggende å stirre inn i det uendelige og jeg kjente hvor godt det var å ligge der ute under stjernene. Til slutt kom Ole Lukkøye og lurte meg med inn i drømmeland.

På leting etter tiurens spillplass

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ikke alltid, ikke denne gang.

For noen dager siden pakket jeg sekken og dro til skogs på leting etter en av tiurens spillplasser. Det var en klar vårmorgen og nattens kuldegrader hadde lagt et lite rimlag over skogbunnen. Et fossekallpar hilste meg velkommen mens jeg ruslet langs elva og bokfinkens strofer holdt meg med selskap på min ferd mot det ukjente.

En tung fotosekk gjorde panna heit og ryggen svett. Vel framme ble fotoutstyret forlagt inntil en furulegg og bare kikkerten fikk bli med videre på turen. Det første som støkket meg var et jerpepar i det jeg krysset en liten vårbekk. Heldigvis lå jerpepipa i bukselomma fra en tidligere tur. Med sin tynne stemme svarte jerpa på mine lokkende toner. Neste gang får jeg vie jerpeparet mer oppmerksomhet. Jeg måtte videre, det var tiurens spillplass som var mitt ærend denne gang. Derfor ble gammalskauen saumfart etter beitetrær og hver minste knause etter spillskit.

_DSC0473

Selv om skogbunnen hadde noen gamle sår etter skogsmaskiner, var det for det meste en inntakt skog jeg beveget meg i. Det var en godt voksen furuskau med vridde, krokete stammer og greiner. Innimellom den glisne furuskauen lå det mosebelagte fjellknauser. Mellom høydedragene møtte jeg snødekte og vårblaute myrer. I fantasien min så jeg for meg utallige spillplasser. Her og der hadde det riktignok sittet en tiurfant og lagt fra seg sine spor, men jeg kunne ikke finne noe som tydet på en leikplass. Etter å ha saumfart et ganske stort skogsområde, hadde jeg kun støkket en tiur og firer orrhaner. Jeg burde ha sett flere tiurfanter og røyer dersom det var en spillplass i nærheten. Heldigvis er naturen uforutsigbar og ikke alltid så enkel å lese.

Noen spillplass klarte jeg ikke å finne denne dagen. Derimot fant jeg mange dyretråkk, og det var liten tvil om at jeg befant meg i hjortedyras rike. Etter sporene å dømme, fulgte jeg i både rådyrenes, hjortens og elgenes fotefar. Det ble med et lite glimt av ei elgku som forsvant mellom noen furutrær, men jeg hørte flere dyr som fikk fart på seg når jeg nærmet meg. Mitt nye område hadde mange opplevelser å by på og flere fotoprosjekter ble født mens jeg ruslet der i skauen.

På min rusletur ble stillheten stadig avbrutt av spettenes tromming i tørrtrærne. Først var det svartspetten som overdøvet ruteflyet som var på vei vestover. Deretter stjal en tretåspett min oppmerksomhet. Dessverre lå 600mm min i fotosekken på trygg avstand.

Etter mange timer i skauen måtte jeg avbryte letingen på grunn av andre gjøremål. Sola hadde varmet hele dagen og på hjemveien smilte både blåveis og hestehov til meg fra vegkanten. En sitronsommerfugl og en sørgekåpe satte også pris på blomstene som tittet fram i vårsola. Hyggelig var det også at en musvåk holdt meg med selskap på vei tilbake til bilen.

_DSC8992Dagen hadde gitt meg mange fine opplevelser og jeg hadde forelsket meg i et nytt, spennende skogsområde. Siden kamera forble i sekken, er det ordene som får fortelle min historie denne gang.