Svein Roger Dahlen

Naturfotograf

Posts by Svein Roger

Majesteten

Ingen fugl kan måle seg med den majestetiske kongeørna når det gjelder råskap og styrke. Til tross for sin styrke og overlegenhet er den svært sky og forsiktig. Med sitt kvasse og årvåkne blikk er den alltid på utkikk etter farer til tross for at den troner øverst i næringskjeden. Det har blitt noen nærmøter med kongeørna de siste årene, men jeg blir like bergtatt av denne fantastiske rovfuglen ved hvert eneste møte.

 

Styggemann

Styggemann er den høyeste toppen i Skrimfjella med sine 872 meter. Forleden tilbrakte jeg ei natt under stjernene på den populære toppen, og jeg fikk overvære en nydelig soloppgang. Østhimmelen glødet og i nordvest badet Gaustatoppen i pastell. Den klare høstlufta gjorde utsikten fra toppen majestetisk, med høstgule myrer og blinkende tjern i alle retninger.

_dsc2849

_dsc2885

_dsc2864

_dsc2873

_dsc2902

_dsc2894

Dramatikk og forvirring i tiurskogen

_DSC2357

I slutten av april er det tid for tiurleik. Tankene mine har for lengst besøkt tiurskogen. Forventningene har hatt tid til å bygge seg opp. Minnene fra i fjor er mange og gode. Hvordan blir det i år? Trugene knaser på skaren i det jeg rusler inn i storfuglens rike med en blytung sekk på ryggen og en sovepose og et reinskinn under armene. Selv om det fortsatt ligger godt med snø, kan lyngen under de store furuleggene bade seg i vårsola. En liten vårbekk klukker forsiktig i det jeg nærmer meg spillplassen. Alt er tilsynelatende som det pleier å være. Den lille, snødekte myra med den lille knausen ligger foran meg, og den gamle, tørre krokfurua har overlevd vestavindene siden i fjor. Det er herlig å være tilbake.

Mens jeg rusler rundt på spillplassen for å se etter spor, kommer jeg over en stor fjærhaug under en av de glisne beitefuruene. Det er ikke tvil. En tiurfant får ikke oppleve vårens vakreste eventyr. Hvilke ubudne gjester har vært på besøk? Er det kongeørna, hønsehauken eller måren? Tenk om det er gamlefar som har blitt tatt av dage? Tankene er mange.

Jeg kryper ned i den varme vinterposen med en viss usikkerhet, men aller mest spenning i det sola forsvinner bak fjellene i vest. Som vanlig ligger jeg og lytter etter storfugler som slår seg inn på nattekvisten. Jeg ligger lenge og lytter. Jeg hører flere fugler, men det virker som de slår seg inn langt unna. En viss bekymring melder seg. Tenk om det er ny sjef i år som kommer til å samle røyene på en av de mange andre knausene i tiurskogen. Jeg blir urolig og det er vanskelig å få sove.

Det blir ei natt med lite søvn. Klokka fire hører jeg den første sagingen fra en tiur. Optimistisk reiser jeg meg opp å myse ut gjennom teltglugga. Ingen tiur å se. Skepsisen vokser i meg. Det er noe som ikke stemmer. Sjefen pleier alltid å være tidlig i gang med spillet sitt. Jeg kryper ned i posen igjen og dupper av. Flere ganger er jeg oppe for å se om tiuren har entret scenen. Først klokka halv åtte dukker en tiurfant opp på knausen foran meg. Den er omkranset av røyer, mange røyer. Det sitter røyer i trærne også. Jeg teller 15-16 spraglete røyer. Skuldrene faller på plass.

_DSC2255

Tiuren spiller og spiller. Noen røyer ligger flate og venter på noe godt, men mest vandrer de usikkert rundt og veksler mellom å oppholde seg på bakken og i trærne. En rival nærmer seg uten at den nye sjefen bryr seg. Merkelig! Vanligvis er sjefen rask med å vise hvem som bestemmer. Et par røyer blir paret innenfor synsvidden.

_DSC2443

_DSC2537

_DSC2415

_DSC2532

_DSC2526

Plutselig forsvinner tiurfanten utfor lia og noen røyer dilter etter. Noen er på vei til en annen tiur som spiller på sin kolle. Fra teltet høres et kraftig basketak. Tunge vingeslag. Det pågår lenge. Foran meg ligger knausen livløs. Var det alt? Forestillingen hadde knapt pågått en times tid. Tilbake sitter jeg som et stort spørsmålstegn.

Etter en stund dukker en tiur opp på knausen, men det er ikke han som samlet røyene tidligere. Det er jo tiuren som spilte på oversiden av teltet. Var det han som gikk av med seieren i basketaket? Røyene er sporløst borte. Hører kun en og annen som flyr mellom de grove furuene lenger nede i lia.

Utpå formiddagen rusler jeg rundt i tiurskogen. Nattens lille lag med nysnø viser tiurtråkk overalt. Tankene svirrer. Skal jeg flytte teltet før neste natt? Uansett er det nærmest bingo hvor jeg plasserer det. Jeg velger å la det stå.

Neste morgen er det ikke en fugl å se foran teltet. Jeg hører flere tiurer som spiller på sine knauser i utkanten av sentrum. Det tyder på at røyene er på søken etter en ny tiurfant som kan føre nye storfuglgenerasjoner videre. Tilbake sitter jeg litt slukøret og forvirret, men samtidig takknemlig for at jeg har fått oppleve en bit av naturens uforutsigbare gang. Neste vår er jeg tilbake i tiurskogen på samme sted til samme tid.

_DSC2549

Tåkemorgen

I år som i fjor tilbrakte jeg et par påskenetter på en liten orrfuglleik en kort rusletur fra hytta. Leiken befinner seg på en fjelltopp ca.1000 moh. Langfredag morgen ble jeg vekket av en orrhane som buldret på utsiden av teltet. Tåka drev over toppen og orrhanen kunne skimtes fra teltglugga. Tåkemorgenen skapte nye, spennende motiver. Foreløpig var det bare tre-fire orrhaner som hadde funnet veien til leiken, men det buldret i flere himmelretninger. Får håpe flere våryre orrhaner entrer scenen i ukene som kommer.

_DSC2159

_DSC2201

_DSC2172

_DSC2226

_DSC2213

_DSC2208

I grenseland

Den første uka i august tilbrakte jeg i grenseland mellom Finland og Russland hos naturfotografen Lassi Rautianen. Der var jeg på jakt etter nærmøter med Nordens største og flotteste rovdyr, bjørn og ulv. Dette var min tredje tur til den finsk-russiske grensa. 

I seks døgn befant jeg meg i ei lita finerkasse en knapp kilometer fra den russiske grensa. Det ble mange timer med venting og speiding etter bjørn og ulv. Men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Oppholdet gav mange unike og spennende øyeblikk med både bjørn og ulv foran kameraet. Men det er slik med oss naturfotografer at vi alltid er på søken etter nye øyeblikk. Derfor ser jeg fram mot flere opplevelser på de store myrene lengst øst i Finland.

Her er noen av øyeblikkene fra sensommerens opphold i grenseland:

_DSC9911

_DSC1467

_DSC1084

_DSC9765

_DSC1504

_DSC1104

_DSC0939

_DSC0533

_DSC0444

_DSC8159

_DSC9398

_DSC9714

_DSC9280

_DSC9312

Takk til Lassi Rautianen og Arnfinn Johansen for et flott opphold og herlige opplevelser.

Glimt fra tiurskogen

Vårens tiurleik er for lengst historie og årets kyllinger har sett dagens lys. Da er det kanskje på tide å vise noen glimt fra vårdagene i tiurskogen. Bedre sent enn aldri er det noe som heter…

_DSC6582

_DSC0471

_DSC0473

_DSC7020

_DSC7313

_DSC7355

_DSC7330

_DSC7564

_DSC7582

_DSC7571

_DSC7592

 

 

Orreleik under stjernene

For et par helger siden ble det en tur til en liten orrfuglleik ved hytta i Vinje. Orreleiken ligger høyt og luftig til rett under stjernene. I nesten 1000 meters høyde er det ikke mye ly for vinden, så det rusket godt i det lille teltet under vindkastene. Heldigvis klarte bardunene å stå imot den viltre nordavinden. Ole Lukkøye våget seg ikke ut i den kalde lufta fra Arktis, så det ble ikke mange minuttene med søvn. Desto hyggeligere var det da orrfuglene dukket  opp i solrenningen. Tre haner spilte foran teltet og et par yngre fugler buldret på noen knauser et stykke unna. Ingen høner lot seg imponere av hanenes vakre symfoni denne morgenen.

_DSC0255

_DSC0417

_DSC0287

_DSC0361

Påskemorgen

Natt til påskeaften tilbrakte jeg i kamuflasjeteltet. Til tross for -12 grader og nordavind, var det lunt i teltet, og en god vinterpose og et reinsdyrskinn holdt meg varm gjennom fullmånenatta. Rett før solrenning ble jeg vekket av en trio med orrhaner som holdt påskekonsert utenfor teltduken. Det var en god påskemorgen…

_DSC0068

_DSC0127

_DSC0140

En bekk av gull

_DSC6183

Rett før sola kryper bak trærne i vest, skinner den lille bekken som gull. På iskanten står vår nasjonalfugl fossekallen og bader i de siste solstreifene.    

Fossekallen er en liten tøffing som finnes i mang en bekk og elv over vårt langstrakte land. Det er kanskje enklest å få øye på nasjonalfuglen vår om vinteren når kulda har gjort at bekker og elver har frøset til og stedene med åpent, rennende vann er færre. Da er det lett å oppdage den mørkbrune og hvite «kvernkallen» når den sitter og kneiser på iskanten. Mest imponerende er det at «elvepresten» stuper ut i isvannet på jakt etter insektslarver dagen lang uansett hvor langt ned kvikksølvet har krøpet på gradestokken. Fossekallen er utvilsomt en tøff isbader.

Det er trivelig med noen små, nære fotoprosjekter. Fossekallen er nettopp et lite prosjekt jeg koser meg med vinterstid. Det å tilbringe et par timer ved bekkekanten en klar, kjølig vinterdag gir ofte fine øyeblikk. Jeg vet at når sola er i ferd med å takke for seg, maler dagens siste stråler bekken i gull. Er jeg riktig heldig og finner en samarbeidsvillig isbader, glemmer jeg kulda som biter i kinnene og gir følelsesløse fingre. Lyset og inntrykkene varmer.

_DSC6162

 

Nærmøte med havørn

_DSC5983

Havørna er vår aller største rovfugl. Tidligere har jeg kun sett ørna gjennom tv-ruta. Lørdag fikk jeg mitt første nærmøte med den flotte fuglen.  

Det ble en kort natt, men hva gjør man ikke for store naturopplevelser. Fullmånen fikk det til å glitre i rimet i på bilen som måtte tines før avreise. Hodelykta ble overflødig på veien opp til fotobua. Fru Luna viste vei i nattemørket. To av fotokompisene mine hadde kommet meg i forkjøpet, så det knitret godt i den lille vedovnen da jeg listet meg inn i bua. En hektisk høst hadde sulteforet meg på naturopplevelser. Et kamera som hadde samlet støv den siste tida ble montert i glugga. Det sitret i kroppen. Endelig tid til foto.

En yngre havørn hadde de siste dagene holdt seg i området rundt fotobua vår. De andre fotokompisene mine fikk oppleve ørna på nært hold tidligere i uka. Viltkameraet hadde fanget flere bilder av havørna, men fredag hadde det ikke blitt tatt et eneste bilde. Hadde havørna forlatt området? Tankene svirret i hodet mens natten gradvis ble visket ut. En nydelig, oransje himmel åpenbarte seg i øst.

Midt under Friluftsmagasinet på P1 fløy en stor, mørk skygge forbi bua. Havørna landet i et tre bare ti-tolv meter unna. Kameraet fikk stå i fred. Øynene studerte den store, flotte fuglen framfor meg. For et vingespenn og for et nebb! Ørna satt med et årvåkent blikk og kikket rundt seg. Lyset var fortsatt svakt. Hvordan ville fuglen reagere på klikkene fra kamera? I frykt for å skremme fuglen, valgte jeg i stedet å gjøre noen filmopptak. Ørna satt dessverre ikke mange minuttene før den tok til vingene.

_DSC0008-1

Det var tydelig at havørna var veldig sky og skeptisk. Den holdt seg i området hele dagen, men den torde aldri å lande på det utlagte åtet. Mulig fire skuddklare kameraer rettet mot den, ble i meste laget. Kun et par ganger kom den innenfor fotohold, men det var nok til å få noen få bilder av den. Det var spennende å oppleve den aller største rovfuglen med sitt enorme vingespenn og kraftige, krumme nebb på nært hold.

Når det hvite teppet brer seg over landskapet, drømmer vi om at både havørna og kongeørna skal gi oss noen unike naturopplevelser. Tida vil vise om drømmene blir oppfylt…

_DSC0009