Svein Roger Dahlen

Naturfotograf

Posts from the ‘Uncategorized’ category

Tilbakeblikk

For snart et år siden hadde jeg min andre fototur til den arktiske øygruppa Svalbard. Turen fant sted i midten av april. Med håp om kulde, magisk vinterlys, nydelige soloppganger og solnedganger, satte vi til sjøs med MS Origo. På denne tida av året fremstod Svalbard like barskt og ugjestmildt som arktisk er.

Seilasen med MS Origo og WildPhoto Travel gikk denne gang langs vestkysten av Spitsbergen. På min første ekspedisjon med WildPhoto dro vi sørover og østover. «Vinterturen» gav meg muligheten til å bli kjent med nye områder av Spitsbergen.

Svalbard i april betydde fortsatt full vinter. Landskapet var hvitt, rent og uberørt. Kun de bratteste fjellsidene og det bunnløse havet skapte mørke kontraster til snø og is. Til tross for at jeg kun har besøkt Spitsbergen på forsommeren en gang tidligere, må det jomfruelige vinterlandskapet være det vakreste.

Håpet var sterk kulde og klarvær, men i løpet av den åtte dager lange ekspedisjonen var det mest nullføre, lavt skydekke og ruskevær ombord på MS Origo. Opplevelsen av en storm på havet kommer jeg til å huske lenge.

I midten av april var fuglelivet sparsomt. Trekkfuglene hadde ennå ikke ankommet øygruppa, men havhesten ble en trofast følgesvenn. Kongen av arktis har større områder å boltre seg på vinterstid, derfor var han også vanskeligere å finne, men noen få isbjørner på trygg avstand fikk vi øye på. Sel og hvalross dukket jevnlig opp der de tok livet med ro på et isflak. Rundt Longyearbyen ruslet svalbardrein og beitet.

Har man først vært på Svalbard, er det vanskelig ikke å lengte tilbake. Slik er det også med meg. Foreløpig har jeg bare opplevd en liten bit av Svalbard, og jeg kan ikke vente til muligheten byr seg igjen.

Vakre Døråldalen

Etter å ha tilbrakt et par dager i moskusens rike, gikk ferden videre til Rondane og Døråldalen. For naturfotografer har Døråldalen blitt et «mekka» og hver høst valfarter fotografer til den vakre, fargerike dalen.

Høstmotiver fra Døråldalen har prydet fotoblader og sosiale medier gjennom årtier. Endelig ble det min tur til å ta mine bilder fra den populære dalen.

Jeg ankom Døråldalen mens det ennå var natt. Med alle blinkskuddene fra andre fotografer i bakhodet, var forventningene høye. Forventninger om bilder av snøhvite fjelltopper som speilet seg i glassklare tjern omkranset av høstgule myrer og trær. Men ville de siste dagenes harde vestavind spolere glansbildet mitt?

Gradvis ble natten visket ut. Sakte men sikkert åpenbarte de seg: Høgronden, Midtronden og Digerronden. Vestavinden hadde tatt en liten pause slik at toppene fikk speilet seg før det igjen begynte å rasle i gult høstløv.

Det ble noen hyggelige timer i Døråldalen som leverte en fargesprakende høstmorgen. Det er nok ikke siste gangen jeg legger turen innom Døråldalen i september….

I moskusens rike

I flere år har jeg hatt drøm å om å få oppleve Dovrefjell i høstprakt. Endelig åpnet det seg en mulighet og i midten av september satte en fotokamerat og jeg kursen mot moskusens rike.

Sosiale medier vitnet om at høstfargene var på sitt vakreste i Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark før avreise. Det var derfor to forhåpningsfulle fotografer som tøffet oppover Gudbrandsdalen med moskus i blikket.

Hovedmålet for turen var å oppleve et møte med kongen av Dovre – moskusen. Det viste seg ikke å være så enkelt, og det ble mange timer med vandring og speiding uten hell. Den første dagen i moskusen rike gav dårlig uttelling.

Vårt første møte med Dovre ble også årets første møte med Kong Vinter. Et lite snølag hadde lagt et tynt teppe over landskapet. Men det var kortvarig. En varm og intens fønvind fra vest fjernet raskt sporene etter vinterens snarvisitt.

Med et annet utgangspunkt ble dagen derpå langt hyggeligere. Vi fikk moskusen på fotohold ved flere anledninger. På veien opp gjennom Gudbrandsdalen hadde vi drømt om moskus foran et snøkledt Snøhetta, men så heldige var vi ikke denne gangen.

Dovrefjell er et smykke av et fjellområde på høsten, så lysten på å dra tilbake til moskusens rike er stor. Kanskje blir neste møte med kongen av Dovre mens kulda biter i kinna og snøen sveiper over landskapet….

Dovrefjell – fjellrevens rike

Første helga i august pakket jeg fotosekken og satte kursen nordover mot Dovrefjell. Drømmen var å få et nærmøte med  den gamle karakterarten i høyfjellet – fjellreven.

Etter at det ble startet med utsetting av fjellrev på Hardangervidda, har jeg lenge hatt en drøm om å oppleve den gamle karakterarten i høyfjellet i mitt eget fylke. Men etter å ha brukt en del tid på å lete etter fjellrev på Hardangervidda, måtte jeg innse at vidda er veldig stor, fjellreven er liten og det er få individer der, så sjansen for å oppleve den på nært hold i mine nærområder er foreløpig liten. Derfor valgte jeg å prøve lykken lenger mot nord, på Dovrefjell – i fjellrevens rike.

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Slik lyder første strofe i Jon Østeng Hovs fjelldikt «Skal hilse fra fjellet». For meg har det blitt en tradisjon å rusle rundt på vidda noen dager om sommeren. Noen dager alene sammen med heiloen, rypa og reinen. Vidda virker uendelig stor, og alene føler jeg meg ydmyk, liten og sårbar. Men mest av alt takknemlig for at vi fortsatt har uberørt natur. At noe kan overleve i dette karrige landskapet kan være vanskelig å forstå, men i noen korte sommermåneder er vidda gavmild mot de som lever her og gjestmild mot oss som vandrer over floene. Her kommer min hilsen fra fjellet….

Første høstnatt

Mørket og stillheten har senket seg over fjellskogen. På himmelhvelvingen blinker det i millioner av diamanter. Fru Luna har nettopp krøpet over fjellene i øst og speiler seg i det blanke tjernet. Det er årets første høstnatt og lufta er klar og kjølig. Et tyribål gir varme til frosne fingre. Flammene fanger blikket mitt mens jeg drømmer meg bort. Måtte det bli flere høstnetter under Karlsvogna og Orion.

Drømmen lever videre

De siste årene har det blitt satt over hundre fjellrever på Hardangervidda, og flere av dem i Telemark. Jeg har en drøm om å få oppleve fjellrev i eget fylke. I sommer har jeg vært to turer på vidda for å se etter den gråkledde reven. Men vidda er stor og fjellreven liten, så drømmen lever videre. Heldigvis dukker det opp andre motiver når man loffer rundt med kamera over skuldra.

Krokete nebb og skarpe klør

I midten av januar ble fotosekken pakket og kursen satt mot Dalen. Så langt hadde det vært en snørik vinter både i lavlandet og fjellet, og i følge meteorologene var det mer snø i vente. Herlig! Snøvær er ørnevær. Snøtunge trær skapte nydelige kulisser, og forventningene steg i takt med høydemeterne på vei oppover Skafsåberget mot Jostein Helleviks ørnerede.

Blitsangrep

Ute på ei høstgul og bortgjemt myr mellom Tokkes høye fjell er det i i disse dager dramatikk. Spurvehauken terroriserer skogens nøtteskriker. Gang på gang blir nøtteskrikene jaget på flukt med blitsangrep av den lille, lynraske hauken.

Spurvehauken er utvilsomt en rask jeger. Angrepene mot nøtteskriken kommer som lyn fra klar himmel, og det er utfordrende å henge med hauken for fotograf og autofokus. Hvorfor hauken terroriserer disse kråkefuglene kan man lure på. Haukens angrep minner mer om lek enn jakt. Uansett er det spennende og utfordrende å være vitne til haukens lek med nøtteskrikene.

Takk til Jostein Hellevik for noen artige timer i Tokkes villmark.

Drømmen om Svalbard – siste etappe

Fra Hornsund fortsatte vår ekspedisjon mot Isfjorden og Longyearbyen. Det var bare å innse at en uforglemmelig uke i et storslått landskap nærmet seg slutten.

På vei inn Isfjorden hilste verdens største pattedyr oss velkommen tilbake. Blåhvalen «vinket» til oss før den forsvant i horisonten.

Vi rakk en liten tur innom Ekmanfjorden. Inne på land ruslet en isbjørn, og nærmere hundre sel koste seg i sola ute på isen.

Det ble også tid til et besøk i fuglefjellet Diabas før MS Malmø la til kai i Longyearbyen igjen.

En stor takk til Roy Mangersnes og Martin Enckell fra WildPhoto Travel, mannskapet på MS Malmø og alle som deltok på ekspedisjonen, og gjorde den til en minnerik reise. Gleder meg allerede til neste tur…