Svein Roger Dahlen

Naturfotograf

I grenseland

Den første uka i august tilbrakte jeg i grenseland mellom Finland og Russland hos naturfotografen Lassi Rautianen. Der var jeg på jakt etter nærmøter med Nordens største og flotteste rovdyr, bjørn og ulv. Dette var min tredje tur til den finsk-russiske grensa. 

I seks døgn befant jeg meg i ei lita finerkasse en knapp kilometer fra den russiske grensa. Det ble mange timer med venting og speiding etter bjørn og ulv. Men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Oppholdet gav mange unike og spennende øyeblikk med både bjørn og ulv foran kameraet. Men det er slik med oss naturfotografer at vi alltid er på søken etter nye øyeblikk. Derfor ser jeg fram mot flere opplevelser på de store myrene lengst øst i Finland.

Her er noen av øyeblikkene fra sensommerens opphold i grenseland:

_DSC9911

_DSC1467

_DSC1084

_DSC9765

_DSC1504

_DSC1104

_DSC0939

_DSC0533

_DSC0444

_DSC8159

_DSC9398

_DSC9714

_DSC9280

_DSC9312

Takk til Lassi Rautianen og Arnfinn Johansen for et flott opphold og herlige opplevelser.

Glimt fra tiurskogen

Vårens tiurleik er for lengst historie og årets kyllinger har sett dagens lys. Da er det kanskje på tide å vise noen glimt fra vårdagene i tiurskogen. Bedre sent enn aldri er det noe som heter…

_DSC6582

_DSC0471

_DSC0473

_DSC7020

_DSC7313

_DSC7355

_DSC7330

_DSC7564

_DSC7582

_DSC7571

_DSC7592

 

 

Orreleik under stjernene

For et par helger siden ble det en tur til en liten orrfuglleik ved hytta i Vinje. Orreleiken ligger høyt og luftig til rett under stjernene. I nesten 1000 meters høyde er det ikke mye ly for vinden, så det rusket godt i det lille teltet under vindkastene. Heldigvis klarte bardunene å stå imot den viltre nordavinden. Ole Lukkøye våget seg ikke ut i den kalde lufta fra Arktis, så det ble ikke mange minuttene med søvn. Desto hyggeligere var det da orrfuglene dukket  opp i solrenningen. Tre haner spilte foran teltet og et par yngre fugler buldret på noen knauser et stykke unna. Ingen høner lot seg imponere av hanenes vakre symfoni denne morgenen.

_DSC0255

_DSC0417

_DSC0287

_DSC0361

Påskemorgen

Natt til påskeaften tilbrakte jeg i kamuflasjeteltet. Til tross for -12 grader og nordavind, var det lunt i teltet, og en god vinterpose og et reinsdyrskinn holdt meg varm gjennom fullmånenatta. Rett før solrenning ble jeg vekket av en trio med orrhaner som holdt påskekonsert utenfor teltduken. Det var en god påskemorgen…

_DSC0068

_DSC0127

_DSC0140

En bekk av gull

_DSC6183

Rett før sola kryper bak trærne i vest, skinner den lille bekken som gull. På iskanten står vår nasjonalfugl fossekallen og bader i de siste solstreifene.    

Fossekallen er en liten tøffing som finnes i mang en bekk og elv over vårt langstrakte land. Det er kanskje enklest å få øye på nasjonalfuglen vår om vinteren når kulda har gjort at bekker og elver har frøset til og stedene med åpent, rennende vann er færre. Da er det lett å oppdage den mørkbrune og hvite «kvernkallen» når den sitter og kneiser på iskanten. Mest imponerende er det at «elvepresten» stuper ut i isvannet på jakt etter insektslarver dagen lang uansett hvor langt ned kvikksølvet har krøpet på gradestokken. Fossekallen er utvilsomt en tøff isbader.

Det er trivelig med noen små, nære fotoprosjekter. Fossekallen er nettopp et lite prosjekt jeg koser meg med vinterstid. Det å tilbringe et par timer ved bekkekanten en klar, kjølig vinterdag gir ofte fine øyeblikk. Jeg vet at når sola er i ferd med å takke for seg, maler dagens siste stråler bekken i gull. Er jeg riktig heldig og finner en samarbeidsvillig isbader, glemmer jeg kulda som biter i kinnene og gir følelsesløse fingre. Lyset og inntrykkene varmer.

_DSC6162

 

Nærmøte med havørn

_DSC5983

Havørna er vår aller største rovfugl. Tidligere har jeg kun sett ørna gjennom tv-ruta. Lørdag fikk jeg mitt første nærmøte med den flotte fuglen.  

Det ble en kort natt, men hva gjør man ikke for store naturopplevelser. Fullmånen fikk det til å glitre i rimet i på bilen som måtte tines før avreise. Hodelykta ble overflødig på veien opp til fotobua. Fru Luna viste vei i nattemørket. To av fotokompisene mine hadde kommet meg i forkjøpet, så det knitret godt i den lille vedovnen da jeg listet meg inn i bua. En hektisk høst hadde sulteforet meg på naturopplevelser. Et kamera som hadde samlet støv den siste tida ble montert i glugga. Det sitret i kroppen. Endelig tid til foto.

En yngre havørn hadde de siste dagene holdt seg i området rundt fotobua vår. De andre fotokompisene mine fikk oppleve ørna på nært hold tidligere i uka. Viltkameraet hadde fanget flere bilder av havørna, men fredag hadde det ikke blitt tatt et eneste bilde. Hadde havørna forlatt området? Tankene svirret i hodet mens natten gradvis ble visket ut. En nydelig, oransje himmel åpenbarte seg i øst.

Midt under Friluftsmagasinet på P1 fløy en stor, mørk skygge forbi bua. Havørna landet i et tre bare ti-tolv meter unna. Kameraet fikk stå i fred. Øynene studerte den store, flotte fuglen framfor meg. For et vingespenn og for et nebb! Ørna satt med et årvåkent blikk og kikket rundt seg. Lyset var fortsatt svakt. Hvordan ville fuglen reagere på klikkene fra kamera? I frykt for å skremme fuglen, valgte jeg i stedet å gjøre noen filmopptak. Ørna satt dessverre ikke mange minuttene før den tok til vingene.

_DSC0008-1

Det var tydelig at havørna var veldig sky og skeptisk. Den holdt seg i området hele dagen, men den torde aldri å lande på det utlagte åtet. Mulig fire skuddklare kameraer rettet mot den, ble i meste laget. Kun et par ganger kom den innenfor fotohold, men det var nok til å få noen få bilder av den. Det var spennende å oppleve den aller største rovfuglen med sitt enorme vingespenn og kraftige, krumme nebb på nært hold.

Når det hvite teppet brer seg over landskapet, drømmer vi om at både havørna og kongeørna skal gi oss noen unike naturopplevelser. Tida vil vise om drømmene blir oppfylt…

_DSC0009

Fiskeørn

Et sted mellom høye fjell og bratte bakker ligger et av fiskeørnas riker. I disse dager forbereder årets ungekull seg på den lange reisen mot fjernere himmelstrøk. Fortsatt kommer fiskeørnhannen med matforsyninger til neste generasjon, men ungene tar seg flere og lengre turer og de prøver forgjeves å stupe etter fisk på egenhånd. Om ikke mange dager setter de kursen sørover og ungene må klare seg på egne vinger…

_DSC5045

_DSC4830

_DSC4950

_DSC5287

_DSC4995

_DSC5018

_DSC5081

_DSC5205

_DSC5621

_DSC5712

Smakbiter fra Hardangervidda

I slutten av juli ble sjø og strand byttet ut med fjell og vidde. Utgangspunktet var Songavatnet i Vinje i Telemark. En blytung ryggsekk ble salet opp og ferden innover fjellet begynte. Det tok ikke lang tid før flere titalls fluer, mygg og klegg slo følge og holdt meg med selskap langs stien. Heiloen ønsket meg velkommen til Hardangervidda nasjonalpark i de siste bakkene før Saltpyttflotti og Saltpytthytta.

_DSC4311

_DSC4308

Vidda viste seg fra sin vakreste side. Sola skinte fra en nærmest skyfri himmel og temperaturen hadde krøpet gått opp på tjuetallet. Det lå fortsatt snø i nordhellinger og skyggedaler og små bekker glitret i fjellsidene. Landskapet vekslet mellom karrige nuter og egger og mer grønne, frodige dalbunner. En og annen fargerik fjellblomst fanget humlenes interesse mellom lav og stein. I tre dager loffet jeg rundt med kamera i disse omgivelsene og fikk noen smakbiter av Hardangervidda. Det ble møte med flere av fjellets karakterfugler og ikke minst en flokk med villrein.

_DSC3691

_DSC3686

_DSC3699

_DSC4342

_DSC4235

_DSC3744

_DSC3763

_DSC3757

_DSC3702

_DSC3784

_DSC3592

_DSC3604

_DSC4500

_DSC4468

_DSC4327

Høydepunktet på vidda var nærmøtet med en villreinflokk. Jeg tok en hvil på en stein på østsiden av Saltpytteggi da jeg hørte reinsdyra komme løpende. Med kikkerten fulgte jeg flokken opp mot toppen av Reinshornet hvor den stoppet for å beite. Etter å ha beitet en stund, forsvant flokken ned fjellsida og ble borte i en kløft ved foten av hornet. Med vinden imot heiv jeg 600mm på skuldra og beveget meg mot kløfta. De siste hundre meterne smøg jeg som en elitesoldat mellom steinene i et håp om ikke å bli oppdaget. På en snøflekk foran meg stod hele flokken. Avstanden mellom oss var kanskje 100-150 meter. Reindsyra holdt seg samlet i en sirkel og beveget seg slik rundt på snøen. Antakelig var det for å holde plagsomme insekter på avstand. Jeg satt i skjul bak en stein i over en halv time og bivånet det hele før flokken forsvant videre.

_DSC3842

_DSC3963

_DSC3960

_DSC4097

Saltpytteggi strekker seg 1583 meter inn i himmelen. Derfra hadde jeg vidsyn innover vidda. Hårteigen reiste seg som en hatt i nordvest og i nord dekket Hardangerjøkulen horisonten. I øst ruvet Telemarks stolthet, Gaustatoppen. Jeg følte meg liten på Europas største høyfjellsplatå og inntrykkene var store.

_DSC4279

_DSC3832

_DSC4295

På hjemturen ble det mange stopp langs fjellbekkene for å slukke tørsten og hvile såre føtter og ømme skuldre. Vidda gav mersmak. Det blir helt sikkert ikke siste gang kamera og jeg finner veien til høyfjellet…

_DSC4350

Skal hilse fra fjellet

Etter en lang og snørik vinter har sommeren meldt sin ankomst i fjellet. I pinsehelga tilbrakte jeg noen gylne morgentimer 1000 moh. Her lå det snø i nordhellingene, men vinteren hadde sluppet taket på myrer og tjern. Fjellbjørka stod grønn og frisk og lyste opp blant de gråbrune myrene.

_DSC2969

Fuglelivet er på sitt mest intense i disse dager. Gjøken gol i alle himmelretninger. Blåstrupa, med sine trillende toner, holdt konsert for de fremmøtte i vierskogen. På myra ruslet et par traner og akkompagnerte med høylytte trompetstøt. Lirypene ville også være med på konserten og lot høre fra seg. I et lite tjern danset svømmesnipeparet til musikken, mens et par toppender og et smålompar nøt morgenstemningen. Ei jordugle på jakt bivånet også det hele fra utkanten av myra.

_DSC3076

_DSC3097

_DSC3378

_DSC2999

_DSC3213

_DSC3417

_DSC3438

_DSC3348

Fjellet var på sitt vakreste nå i hamskiftet med snøflekkete fjell som speilet seg i tjerna omkring. Det var rett og slett storslagent. Ord blir fattige. Jeg hadde med andre ord noen trivelige morgentimer rundt tregrensa med yrende fugleliv og nydelige kulisser.

Skal hilse fra fjellet…

Liv i ugleskogen

Søndag tok jeg turen tilbake til ugleskogen for å se hvordan det hadde gått med haukuglefamilien. 

Det lå fortsatt mye snø i ugleskogen og det vekslet mellom snø og vassblaute myrer, men heldigvis bar vårsnøen meg og en tunglastet sekk. Det ble likevel en svett tur innover mot haukuglefamilien. Da jeg nærmet meg reiret, begynte uglene å varsle. I rekordfart krøp jeg inn i det medbrakte pop-up-teltet. Det roet uglemor og uglefar.

_DSC2684

På en av greinene i den gamle, vridde reirfurua satt det et nøste av en ugleunge. Hadde uglemor kun fått fram en unge? Heldigvis stakk en annen ugleunge hodet ut av reirhullet i vårsola. Etter en times tid kom ugle nummer tre klatrende opp stammen på reirtreet og satt seg på en avbrutt grein et par meter over skogbunnen. Mens jeg satt og studerte nøstene, kikket plutselig to ugler ut av hullet i den gamle furua. Nå var de fire ugleunger.

_DSC2487

_DSC2639

_DSC2619

_DSC2636Utpå dagen hørte jeg en eller to ugleunger til som ropte etter mat fra noen skjeggete graner litt lenger unna. Det var gøy å se at de stod bra til med haukuglefamilien og at uglemor og uglefar hadde fått frem fem-seks nøster.

_DSC2666

_DSC2694